- Det har ikke blitt den seriestarten vi alle drømte om. Greit nok. Men etter fire år med sammenhengende opptur, ellevill glede og fremgang, så bør vi tåle et par tap i serieåpningen uten å trykke på den store røde knappen og krisemaksimere. Å holde hodet kaldt når det butter er en vrien øvelse, men om fotball var enkelt så ville det ikke vært så ufattelig moro å vinne.

Det var tung stemning i bilen hjem fra Mjøndalen i går. Jeg innrømmer det gjerne. Vi var en skuffa gjeng som svelget unna som best vi kunne. Jeg hater de stundene, men det er prisen for engasjement og dessverre en del av livet som supporter. Jeg tør ikke tenke på hvordan det var i garderoben til Jerv. Spillernes ønske om å vinne er minst like stort som hos oss på tribunen. Sannsynligvis vil de det mye mer, og de hadde nok heller ikke sett for seg denne serieåpningen. Da gjelder det å ikke bli grepet av panikk. For spillerne handler det nå om å kanalisere skuffelsen til ytterligere innsats og beholde troen. Det samme gjelder for oss supportere. Vi må hjelpe gutta og løfte de fram. Vise at vi også fortsatt har troen.

Etter to forrykende sesonger i Obos-ligaen, ny tribune og tre lag fra Sørlandet i samme serie, er det store forventninger til årets sesong (og regelrett frykt for at vi skal bli slått av Arendal). Da blir også skuffelsen større når det ikke går som man håper. Men fatt mot, godtfolk. En fotballkamp er ofte tilfeldighetenes spill. En fotballsesong er det ikke. Så langt har vi spilt tre kamper. Det er lenge igjen. Hele 81 poeng ligger fortsatt i potten.

Og spør du meg, så er våren på vei til tross for at det nettopp lå litt snø på Levermyr.

Jeg så ikke kampen mot Florø, men jeg fikk med meg kampen mot Ranheim. Den var under pari. Ranheim er nok et bedre lag enn mange trodde på forhånd og står som eneste lag med full pott så langt, men Jerv kan bedre enn hva de viste da. Mot Mjøndalen var det klar forbedring. Selv om kaptein Glenn mener det er pinlig hvordan Jerv så langt har fremstått, så bød andre omgang på litt av potensialet i laget og resultatet føles brutalt i forhold til hvordan kampen forløp. Men sånn er fotball noen ganger. Heldigvis  har stang ut/stang inn en tendens til å jevne seg ut i løpet av en sesong. I hvert fall om man jobber hardt. Og det kommer gutta, klubben og byen til å gjøre. Ingen har lyst til å fremstå pinlig.

Et hyggelig lyspunkt i går var å se Ohi og Brochmann sette seg ved siden av Svaberget på tribunen. To elegante karer (Brochmann for anledningen i tidsriktig leisure-bekledning) som ble møtt med hver sin sang av Svaberget. De har hatt enorm betydning for Jerv de to siste sesongene. Ohi og Brochmann kom for å se gamle lagkamerater og støtte en klubb de begge har et spesielt forhold til. Og jeg skjønner dem godt. For Jerv er en helt spesiell klubb.

Alle som har opplevd en norsk sommer vet at det gjerne må noen regnværsdager til for hver smeigedag. For oss Jerv-supportere har de siste årene bydd på så mye fint at det er lett å glemme. La oss gjøre førstkommende søndag til årets første smeigedag og møte på Levermyr, pynte oss i gult og blått og synge enda litt høyere. Det kan fort bli starten på enda en lang og varm smeigesommer. Og da er gårsdagen glemt. Det er det som er så deilig med fotball.

LÅ

 
(Leif-Åge Reme er gjesteblogger - bosatt i Oslo.

Leif-Åge skrev supportersangen "I våre hjerter" og er Grimstadgutt med adresse i hovedstaden. Han er stor Jervfan - og vil innimellom blogge om det å følge favorittlaget sitt på nært hold, men allikevel et stykke unna. Og som kommer på både hjemme- og bortekamper så ofte han kan!)